I England ble de før-kristne solfestene gjenopptatt under romantikken, da den keltiske "gullalderen" ble en ideologisk og nasjonalistisk faktor.
De første druide-ordener ble organisert, delvis i form av hemmelige, frimureraktige losjer med kristen basis. Disse har med vekslende oppslutning og skiftende ideologi stevnet fram mot vår egen tid. I England har de største druide-ordener tilsammen oppunder 10 000 medlemmer i dag, og myndighetene har måttet stenge av området rundt Stonehenge i Cornwall på grunn av den store tilstrømningen ved sommersolhverv.

KELTISK RELIGION
Druidene utgjorde de før-kristne og før-germanske europeiske stammenes religiøse lederskap. De skrev aldri ned sin filosofi eller sine riter og bønner, så vi har bare annenhånds opplysninger om deres religion, blant annet fra Julius Cæsar, som i Gallerkrigen beskriver deres guder og barbariske ritualer, der menneskeofring hørte med. Både Cæsar og andre observatører så på kelterne og andre "usiviliserte" stammefolk som barbarer, noe den kristne kirken videreførte i sin vurdering av "hedningene": Deres religion ble demonisert og tillagt umenneskelige trekk.
Tegneserien om Asterix og Obelix er i så måte en søt hevn. Her er druiden Miraculix den ypperste representant for dannelse, kunnskap og humørfylt overbærenhet i forholdet til både romere og andre folk som gallerne (kelterne) møter på sine mange eventyr.
I dag feires altså druidenes solfester, ikke bare av de britiske druideordener, men også av moderne hekser (wicca), åsatru-tilhengere og sjamaner - ja, av svært mange såkalte nypaganistister. Nypaganismen er - i motsetning til Hedningesamfunnet - en religiøs bevegelse, der målet er å vende tilbake til før-kristen fruktbarhetsreligion, for å gjenoppta forestillinger og ritualer som kirken har sensurert i snart 2000 år.
Fordi den før-kristne religionen formidlet sine tekster i en strengt oral (muntlig) form, er kildematerialet svært begrenset, og vitenskapen kan ikke rekonstruere den. Moderne paganisme er derfor å anse som en moderne religion, og presenteres blant annet i Harvey og Hardman (red): Paganism today, fra 1995. Her bidrar anerkjente forskere innenfor folkeminnevitenskap, religion og antropologi, såvel som praktiserende paganister med ulik bakgrunn.

MODERNE PAGANISME
Det vi kan kalle "økologiske nypaganister" fokuserer på fruktbarheten og rytmene i naturen, mens andre ("New Age-paganister") ser på de før-kristne ritualene som en metode til selvutvikling. Enkelte grupper tar de før-kristne gudene svært alvorlig, ikke minst i en del feministiske miljøer, der gudinnene dyrkes som et alternativ til de vestlige religionenes maskuline guder. I andre miljøer forstås gudene som arketypiske prinsipper: Ved å påkalle keltiske - eller for den saks skyld norrøne - guder, aktiverer en visse sider ved sin egen personlighet eller visse krefter i underbevisstheten.
Uansett tilnærmingsform henter de nypaganistiske miljøene sin inspirasjon fra før-kristen religion, der en mener å finne et mer naturlig syn på mennesket enn i den kristne tradisjon. Moderne satanisme bør forstås som en protest mot kristendommen, mens nypaganismen snarere er indifferent til kirkens tro: Den forholder seg hverken til Jesus eller Satan. (Likevel finner vi som kjent en del norrøn religion i enkelte satanistiske og nynazistiske miljøer i Norge.)

RITUELLE FEIRINGER
De nye høytidene bygger altså på de gamle, og dreier seg særlig om å markere sol- og månefaser. Mange nypaganistister feirer månefasene rituelt, med nattlige ny- og fullmånesamlinger i naturen. I tillegg feires solhverv og jevndøgn, supplert med fire "mellomfester". Disse er kjent ved sine irske navn: Imbolg (eller Oimelc, sauemelk) feires i dag, Beltane (muligens av "guden Bels ild") feires den siste dagen i april, Lammas (av Lughnasa, guden Lughs fest) i månedsskiftet juli/august, og Samaine (usikker betydning) i månedsskiftet oktober/november.
I en del druide-ordener knyttes solfestene til myten om Lleu Llaw Gyffes, som vi kjenner fra den walisiske Mabinogion, en av de eldste fortellingene om guder og helter fra før-kristen keltisk mytologi. Lleu tilsvarer den irske guden Lugh, som fødes ved vintersolhverv, får sitt navn ved Imbolg, får sine våpen ved vårjevndøgn osv. Mytene dramatiseres, og den rituelle feiringen kan videre innholde dans, poesi og musikk.
Som i alle fruktbarhetsreligioner finner vi også et seksuelt element: Guden (for eksempel Lugh) gifter seg med en gudinne ("rituelt bryllup") som gjerne representerer jorden, og han innsettes som den nye kongen ved sommersolhverv. Han dør når vinteren kommer, og fødes igjen ved neste nyttårsfeiring eller vintersolhverv. Å feire årets syklus med ritualer som levendegjør en før-kristen myte på denne måten, er ifølge nypaganismen en dypt menneskelig aktivitet.

RITUALMAGI
En del nypaganistiske grupper benytter seg også av ritualmagi. Inspirert av moderne okkultister som Aleister Crowley og Gerald Gardner, gjennomføres gruppeprossesser som har til hensikt å skape en alternativ bevissthetstilstand hos deltagerne. Hovedsaken er å opprette en sirkel, påkalle guder, krefter eller naturelementer, og på denne måten gå "ut av hverdagen" og inn i en religiøs dimensjon. Ritualene kan oppfattes som en form for meditasjon, og den enkelte deltager står fritt når det gjelder å tolke det som skjer.
Ritualmagien er for øvrig på vei inn i populærkulturen: I høst (96) gikk The Craft på norske kinoer, en typisk amerikansk ungdomsfilm som både instruerte i og advarte mot ritualmagi, og på Kate Bush's siste CD, The Red Shoes, gjengis et magisk rituale i sangen Lily.

GUDINNER OG GUDER
De paganistiske miljøene tar utgangspunkt i ulike myter. Mange ser på gudinnene som manisfestasjoner av en grunnleggende feminin kraft knyttet til jordens liv, og setter nærmest likhetstegn mellom for eksempel den greske jaktgudinnen Artemis, den romerske Diana, den irske Brigit og den norrøne Frøya. De representerer alle jordens fruktbarhet og den frie natur, og de assosieres med seksualitet.
Et maskulint motstykke finner vi for eksempel i den greske naturguden Pan eller den irske Cernunnos, dyrenes beskytter, gjerne framstilt med horn og geitefot. I følge mange paganister er middelalderens og renessansens Satanfremstillinger uheldige: Gamle-Erik kan minne om Pan, mens Bibelens Satanbilder faktisk er svært annerledes enn dette. Naturreligionene ble demonisert i møtet med kristen misjon.
Seksuell polaritet er vesentlige både i naturen og i fruktbarhetsreligionene, men har ikke blitt dyrket i kristendommen. Kirken ble tidlig preget av platoniske forestillinger om det kroppslige som mindreverdig i forhold til det åndelige, med idealet om sølibat som en naturlig konsekvens.

KIRKELIGE HØYTIDER
Likevel har kristendommen på ulike måter videreført alle disse høytidene: Jul, påske, St Hans og Mikkelsmess (festen for erkeenglene Mikael, Gabriel og Rafael) faller sammen med de to solhverv og jevndøgn, og de fire "mellomfestene" markeres særlig i katolsk tradisjon. Alle helgens- og Alle sjelers-dag feires i nærheten av 1. november (Samaine), og i dag, 2.februar, feires Kyndelsmesse, lysfesten som markerer Herrens fremstilling i tempelet. Parallellene er tydelige: Jesus presenteres i dagens liturgi på en måte som kan minne om druidenes Imbolg - feiringen av Lughs navngiving.
Omkring Lammas feires for øvrig både Maria Himmelfart og Forklarelsen på berget, men det er særlig Olsok (29. juli) som i Norge synes å ha videreført de viktigste elementene fra før-kristen mytologi. Hellig-Olav har tydelig overtatt trekk fra de norrøne gudene, ikke minst Tor.
Det er åpenbart at den gamle jordbrukskulturen hadde behov for markeringer og ritualer knyttet til årets gang, uansett hvilken religion som definerte høytidene.

FREMMEDGJØRING
En årsak til nypaganismen ligger åpenbart i dagens urbane kultur. Nettopp fordi vi har mistet den kontakten med naturens rytmer som jordbrukssamfunnet sørget for, er det mange som tyr til drastiske virkemidler for å finne tilbake til denne antatt naturlige livsformen.
En annen årsak ligger i den postmoderne kulturen, der vi på en helt ny måte kan velge de "rollene" vi til enhver vil "spille". Samfunnet kan minne om et supermarked der vi forsyner oss med deler av ulike ideologier, og setter sammen vårt eget private livssyn, uavhengig av tidligere konfesjonsgrenser. Nypaganismens guder og ritualer tilbyr det urbane mennesket "primitive" roller: Kvinner løper med ulver og vilmennene vender tilbake.
Det sekulære Norge kan virke fattig på rituelt liv, og vår generelle mangel på religiøse tradisjoner fører til en nærmest naiv åpenhet for all verdens tradisjoner. Vi lever i en rasjonell tid med sterke irrasjonelle understrømmer. Stadig flere tror for eksempel på reinkarnasjon og astrologi. Dette kan vi tolke på flere måter: Religiøs åpenhet er på den ene siden et sunnhetstegn; nysgjerrigheten er sterkere enn fordommene. Samtidig kan nyreligiøsiteten tolkes som en konsekvens av det sekulære menneskets rotløshet.