ed å bruke rytmisk tromning, sang og dans opplever sjamanen et bevissthetsskifte, som setter henne i stand til å la sin sjel reise til det, som tradisjonelt kjennes som Åndeverdenen. I mange tradisjonelle kulturer er dette et annet univers oppdelt i tre hovedområder: Oververdenen, Mellomverdenen og Underverdenen.

eisen til Underverdenen begynner ved at sjamanen sender sin sjel gennom en åpning i Jorden, - f.eks. en hule, en kilde, hullet under røtterne av et tre eller et menneskeskapt hul som f.eks. en brønn eller en mineskjakt.  Underverdenen kan fremstå på mange forskjellige måter. For noen åpenbarer den seg som tropisk, som dype skoger eller fjellikt landskap, mens andre havner i et eventyraktigt land med f.eks. to soler. Uansett hvordan dette landskap ser ut, så er det her sjamanen møter sine åndehjelpere, og det er åndehjelperne, som gir sjamanen den kunnskap og kraft, han må ha for å kunne vende tilbake til den alminnelige virkelighet og helbrede pasientens sykdom, gi råd i alvorlige problemer, eller gjenopprette fellesskapets balanse.

Sjamanisme og psykologi

ange av våre moderne psykoterapeutiske metoder har sine røtter i sjamanisme, derfor kan sjamanisme på overflaten ligne mange av vår tids terapiformer. Det er kanskje derfor folk med psykologisk bakgrunn  forklarer den sjamanistiske reise som en "indre" reise til det ubevisste eller til "det høyere selv". Denne forklaringsmodell er basert på den vestlige tenkemåte, som ser mennesket som skapningens herre og  ikke innrømmer andre livsformer sjel eller bevisthet. Fra sjamanens synsvinkel eksisterer åndeverdenens virkelighet uavhengig av menneskesinnet og parallelt med vår daglige virkelighet. Sjamanen ,som tror fast på at alt skapt har en sjel, tror også at det er mulig å kommunisere med disse åndelige essenser ved å reise til dem og derved overskride grensene for tid, rom og art.

Sjamanens utdannelse

radisjonelt blir den kommende sjaman ofte spontant inviet av åndene. I vår kultur blir sånne opplevelser referert til som ut-av-kroppen-opplevelser, psykotiske episoder, åpenbaringer eller spesielt sterke drømmer, alt avhengig av hvordan hendelsen skjer og hvordan den bedømmes. Noen gange følger det også sykdom med sånne opplevelser, som f. eks. i den berømte historie om Black Elk (se Black Elk Speaks av John Niehard). Når noe sånt skjer, blir en erfaren sjaman alltid rådspurt og bedt om å lede den nylig innviede. Den erfarne sjamans veiledning går kun ut på å skape læresituasjoner for novisen eller lærlingen, Universet selv er sjamanens virkelige læremesteren.

ver kultur har selvsagt sine egne tradisjoner, og prestene og de seremonielle ledernes ritualer er oftest strengt bundet opp til de etablerte kulturelle regler i deres tradisjon. I motsætning hertil går den viten, som sjamanen mottar, ofte hinsides tradisjonen. Og dette respekteres nettopp, fordi det er anerkjendt at hver sjaman har sin egen direkte forbindelse til åndenes visdom. Sjamanen tror at det ikke er noen fastlagt lære i åndeverdenen, og at Universet alltid underviser enhver av oss i forhold til vårt behov og vår evne til å forstå.

Litteratur:

Joan Halifax: shaman - The Wounded Healer (Thames and Hudson)
Joan Halifax (editor): Shamanic Voices (Dutton)
Michael Harner: The Way of the Shaman: a Guide to Power and Healing (Harper).
Michael Harner: Sjamanens Vej (Bogan).
Sandra Ingerman: Soul Retrieval: Mending the Fragmented Self (Harper)
Gary Doore (ed.): The Shaman's Path (Shambhala)
Shirley Nicholson (ed.): Shamanism: An Expanded View of Reality (Quest)
Mercia Eliade: Shamanism: Archaic Techniques of Ecstasy (Princeton)
Nevill Drury: The Elements of Shamanism (Element)